Session 12: Bror mot bror, del 1.

Vi står på tårnet på den vestlige muren av Hellirinn. Der nede blant folkemengden får jeg øye på Åkki som står og klemmer Askur, tydelig gode venner. Jeg dukker raskt ned idet han kaster et blikk opp mot muren, nesten som om han kunne føle blikket mitt på seg. Eller kanskje han bare er ekstra årvåken etter kampen vår mot kaptein Breoch og hans menn. Jeg rekker ikke å tenke ferdig tanken før fire flaggermusvesen kommer flyvende mot oss fra under taket på nabobygget. De er Zurk-flaggermus fra The First World, vesener som prøver å plante en idé om at de er vampyrer, men de er egentlig nærmere å være en type husfeer. De angriper oss, men det er ikke en særlig vanskelig kamp. Isirith viser hvor god hun er med buen, og gir nådestøtet til den første som våger å angripe. Luna og Shiara slår meg til «Helt av Hellirinn» etterpå. Veldig kult, jeg har aldri blitt kalt en helt før! (Lurer på hvor lenge det vil vare.)

Etter en pust i bakken diskuterer vi hva som er lurest å gjøre videre. Vi ender opp med å gå ned til katakombene for å finne den hemmelige nødutgangen som skal være der, så vi har et sted å sende de som vil flykte når ting braker løs. Det viser seg å være en skjult dør som man åpner ved å dytte ned en hellebard, men døren er enveis. Mens vi er der nede oppdager vi noe annet rart. De andre hadde visst holdt en som het Hans fra The Ferrymen fanget her nede, og torturerte og drepte ham. Han var bundet fast i en stol, og den står der fortsatt, men liket hans er ikke å se. Vi finner et sett med fotspor som går fra stolen og mot The Undercommons, ingen andre spor. Sporene har spiss tå, og det stemmer visst med skoene denne Hans hadde på seg. Det ser rett og slett ut som om fyren har reist seg opp og gått herfra, helt på egenhånd. Elki var den som drepte ham, og hun er helt sikker på at han var helt død da de forlot ham. Er det en nekromant på ferde her, eller? Synes jeg aner et mønster her, ass. Udøde er jo det som førte oss sammen til å begynne, sånn bokstavelig talt. Vi har dessverre ikke tid til å prøve å finne Hansern, så vi forlater katakombene, og låser døra etter oss. Vi sjekker innom Arnar, så han ser at vi faktisk kommer tilbake slik vi lovet (vi holder løfter!), og legger oss for å sove.
Når vi våkner går vi bort til Isirith, som står på det ene tårnet. Vi ser inn mot sentrum av byen, og det er masse folk samlet der, også noen mørkhudede. De må ha kommet langveisfra. Vi ser lys begynne å demre i øst, der Fonnoghs leir er. Midt i folkehavet ved Gorums hall står Åkki oppå en haug med tønner, som en provisorisk scene. Han er i bar overkropp, blod regner ned. Han ser ut som om han er rusa på noe, nærmest danser med rolige, flytende bevegelser. Askur står ved siden av ham, og ser tydelig ukomfortabel ut. Det ligger en ogre ved siden av dem, død. Det er skummelt stille, det må ha skjedd noe her rett før vi kom. Elki spør Isirith om Åkki seriøst drepte den ogren helt alene. Isirith nikker. Hun forteller at Åkki spurte om noen ville utfordre ham for Hellirinn. Ogren sa ja, men da de skulle slåss rakk han ikke å gjøre en dritt før Åkki kjørte armen sin rett gjennom skallen hans – som om det var ingenting. Han brukte høyrehånda, den samme hånda som han har halvmånetatoveringen på, den han styrer de rusa folka med. (Det høres jo nesten ut som et slags spellstrike, eller et Power Word Kill, eller kanskje en annen type spell. Men det er langt utover hva noen av oss har sett eller engang hørt om før. Skremmende.) De andre kjenner igjen en mann som heter Kio i folkemengden. Han ser visst nesten ugjenkjennelig ut, med hetta trukket godt over hodet. De ser også Tina Hellirinn, datteren til den beryktede Berren Hellirinn. Hun har en sverm av Oathborns rundt seg som beskyttelse. Hun ser kvalm ut, som om hun ikke føler seg helt bra. Faren er ikke å se. Akkurat da roper Åkki ut: «Er det noen andre?» Ingen sier noe. Vi er lamslått, vet ikke hva vi kan gjøre på nåværende tidspunkt som ikke bare vil gjøre alt mye verre. Askur roper: «Så la det bli kjent, Åkki Skora ...» Folk kneler.

Åkki sier «Reis dere. Hellirinn er ikke mitt, ikke Fonnogh sitt, det er deres. Det er på tide at vi bryter ned dette systemet av jarler.» Askur forsvinner i bakgrunnen, og mens Åkki messer i vei om hierarkiet ser vi ham komme tilbake, drassende på Dimitri mot hans vilje. Flere andre Ferrymen trekker frem tønnene med rusgass. Shiara klarer ikke lenger å stå å se på - vi har sett hva som skjer om folk blir utsatt for den gassen – kjent det på kroppen, i mitt og Baxters tilfelle. Hun kaster et blikk på oss, spørrende, før hun sender en Fireball på en av ballistaene et stykke unna folkemengden. Noen i nærheten kaster seg unna. Åkki ser mot oss, ser rett på Luna. Han gir folk beskjed om å rive ned Jarshoffet, og henge undertrykkerne – men spar Luna. Folk begynner å bevege seg, mot oss, mot Jarlshoffet, det er så mange at vi kjenner vibrasjonene i bakken under oss. Shiara lager sperringer av vann som får de fleste til å stoppe opp. Så hører vi ljomingen fra et horn – Hellgrim og Blackravens kommer. Luna uler, og drar av seg hetta. Åkki snur seg og sender et slengkyss til henne. (Æsj.) Vi løper bort til de folkene vi kjenner. Elki sier at det er deres liv, de må bestemme selv om de vil bli igjen og slåss, eller om de vil rømme. Nærmeste utgang fra undergrunnen er Elden Tree, som ligger fem dager sørover. Isirith kan veien, og sier hun kan lede dem. Arnar blir igjen for å slåss. Det samme gjør ei senete, lita jente på rundt 10 år.
Ikke så mange som ventet er påvirket av gassen, de stopper opp ved vannhindringene Shiara laget. Men så kommer en fyr med helt gule øyne og ville bevegelser som bare slår seg gjennom, helt tydelig berserk. Da ser de at det er mulig, og flere følger etter. Baxter og Elki vedder om hvem som kommer til å drepe flest. (Og vi mitt stille sinn tenker jeg at jeg skal slå dem begge.) Luna og Shiara blir stående oppe på tårnet. Baxter og jeg løper ned mot døra i påvente av at angriperne bryter gjennom. Elki løper for å hente en vogn, i håp om å barrikadere den. Jeg kaster noen Alchymist Fires over muren i håp om å skade angriperne før de bryter gjennom. Den lille jenta ber om å få noen så hun kan hjelpe til, men ender bare opp med å gjøre skade på døra. (Minn meg på ikke å la barn leke med ild! I hvert fall ikke barn som minner om meg.) Folk klarer å lage et hull i døra som de bryter seg gjennom, berserken først. Vi gjør kort prosess med dem. Den lille jenta får inn et treff med Elkis håndøks på den siste fyren, og han ender opp med å stikke av. Til å være liten og utrent treffer den jenta jævlig godt! Ingwa, heter hun, og hun har drept før – sa hun, i hvert fall. Elki lar henne beholde håndøksa, mot at hun lover å ikke bruke den mot noen uskyldige. (Sånn uoffisielt vant jeg veddemålet jeg ikke egentlig var en del av. Bare sånn, for å ha det på det rene, liksom.) Mens vi er opptatt med kampen foran døra, kjemper Shiara og Luna på muren og tårnet. En caligni-jævel prøver å kaste Luna ned fra murveggen mens hun er i ulveform, men mislykkes. (Heldigvis, det er 60 fot ned!) Hun får drept ham til slutt. Askur kommer seg opp på bygget tvers overfor tårnet og Shiara, og vil ha tilbake matrjosjkaen. Shiara bløffer og sier at den har vi brent for lengst. Det er ikke mulig, svarer Askur, for den kan ikke brenne. (Avslørte seg der, gitt! Vil det si at det er en slags relic? Definitivt heftig magi, i hvert fall.) Han lager en vind med stokken sin som bærer ham over muren og kaster et par håndjern foran henne. «Dette er siste sjanse». Han sier det med tyngde, han mener alvor. Shiara bruker Hydraulic Push til å skade ham og dytte ham utfor muren. Han overlever fallet, og stikker av når han får stavret seg på beina, tydelig rasende. Brått kommer det lyn og torden fra klar himmel, muligens manet frem av Volva Idith. Shiara ser Fonnoghs hær på utkanten av byen i øst, og Åkki har gått dem i møte. Fonnogh snakker, Åkki bare måler ham med blikket. Fonnogh kaster øksa si i bakken, slår ut med armene. Bak ham står Ansgar og Evan Rydingsword, Haldur Ravenwood og Vigsby. Ansgar er klart mest urolig av dem, spent som en buestreng. Åkki snur seg og går. Ansgar ser mot Fonnogh, ser ikke ut til å akseptere at han virkelig har tenkt å la ham gå. Han hever øksa, hogger mot Åkki, men før han treffer snur Åkki seg. Det glimter i øyet hans, og han griper Ansgar rundt halsen. Evan skriker og prøver å løpe etter og hjelpe faren, men Vigsby rekker å ta tak i ham og holde ham nede. Åkki knekker nakken på Ansgar. Han sier, med en stemme forsterket så den høres over hele byen, «De som ikke vil leve i det nye Hellirinn kan dra.» Han går inn mot byen, og drar Ansgars lik etter seg. Vi andre hører Shiara skrike. Åkki fortsetter forbi Rydingsword-huset, til bålplassen. Han sier noe ingen av oss hører, og kaster Ansgars lik på bålet. Vi kommer opp på tårnet idet Shiara sender avgårde en Fireball mot Åkki. Han smetter unna, men ser ut til å ta noe skade. Han ser seg rundt, ser mot tårnet, og kommer mot oss, veldig fort. Vi må komme oss vekk herfra.
Vi ser mange som ikke vil være igjen i byen og drar, mens andre blir igjen og feirer. Vi tar med oss Arnar og Ingwa, og løper. Åkki knuser døra med et brak, og kommer etter oss. Han roper på Luna. Hun svarer ikke, vi løper mot katakombene. Arnar sier til Luna, «Hvis Åkki følger etter oss, så løp og fortsett å løpe, uansett hva. Jeg skal holde ham igjen.» Vi slår følge med en stor gruppe som forlater byen, og prøver å gli inn i mengden. Vi jobber oss gradvis fremover i mengden, til vi når en city guard ved navn Lothar som ser ut til å lede dem. Han sier det er lett å skylde på adelen, Fonnogh er ikke av de verste. Det er tydelig at han ikke liker Berren Hellirinn, men føler seg tydeligvis ærebundet til ikke å snakke stygt om ham. Vi forteller om leiren til Fonnogh og at han ikke har gitt opp. Ray og noen flere vil bli med og kjempe imot Åkki og the Ferrymen, men de fleste vil bare komme seg unna. Noen blir med oss til leiren, de som vil blir med oss videre og kjemper, resten drar videre derfra. Mens vi går ser Baxter noe svært ved skogkanten, og fire andre, litt mindre skapninger med øyne som lyser mot oss. Den store snur seg og går etter å ha sett på oss en stund. Baxter spør oss andre om vi vet om noe som kan passe til den beskrivelsen. Luna og Shiara forteller at for flere hundre år siden var det en kvinnelig jarl, Dania Hellirinn, som sverget på at hun så en svær primordial owlbear som rev kompaniet hennes i filler, bare hun overlevde. Det som var rart var at ingen fant rester etter dem, så mange var mistenksomme og tenkte at hun kanskje hadde drept dem selv. Men hun sverget til sin død på at det var en owlbear som sto bak. Hun døde i 1363. Shiara hørte et rykte da hun var barn om at hvis du går ut i skogen så kan du noen ganger høre et dypt og kraftig «huhuu», som fra en enorm ugle, men ikke hvor det kommer fra. Luna har hørt et rykte om at den er så stor at den ikke kan bruke sine egne bein, og må bruke vingene for å støtte seg. Etter disse skrekkhistoriene kommer vi frem til Fonnoghs leir. Han tar godt imot oss, og trekker oss litt unna fronten, der det er litt tryggere. Nordlyset danser over himmelen. Luna trekker Fonnogh til siden og spør hva han sa til Åkki. Han forteller at for å hindre flere liv i å gå tapt så skal de duellere ved morgengry neste dag. Vinneren blir jarl over Hellirinn, i tråd med tradisjonen. Han spør hva Luna tenker. Hun sier hun alltid har sett opp til ham, han kommer alltid til å være pappa for henne. Han sier at de visste vel begge to at han til slutt kom til å falle i kamp. Det finnes ingen annen løsning, selv om han går rett i Åkkis felle. Det er det rette å gjøre for byen, selv om det kanskje ikke er riktig for ham personlig. Vi andre blander oss og sammen overtaler vi Fonnogh til å gå litt bort ifra den planen, for han kommer til å dø forgjeves om han bare gjør som Åkki vil. Åkki utfordret Fonnogh, som vil si at Fonnogh får velge sted. Åkki er nostalgisk, så kanskje går han med på å ta duellen på Skora gård, der Fonnogh nesten drepte ham sist gang de sloss mot hverandre? Gården ligger en dag unna Hellirinn og Trollheim, så da får vi ham ganske langt unna byen. Om Fonnogh dør kan vi kanskje likevel klare å redde byen, for Åkki er det største problemet, den som kan kontrollere folk påvirket av rusgassen. I mellomtiden bør vi få gjort noe med den digre gasstønna.
Vi spør hvor Hellgrim er. Fonnogh sier at Idith anbefalte ham å sende Hellgrim bort, fordi hun er bekymret for hva som skjer på grensen. Jeg spør om han vet hva Hellgrim er. Fonnogh svarer ja, men nølende. Jeg spør hva, og han svarer magus. Jeg sier rett ut at han er en skelm. Fonnogh blir lang i maska – det visste han definitivt ikke. Han ber Elki hente Idith. Mens hun går for å hente henne, sier jeg at Idith allerede vet dette, fordi jeg fortalte henne det sist gang vi var i leiren.
Når Elki kommer til Idiths telt ser hun henne stå og se seg i et helfigurspeil, og justerer en svart armor. Uten å snu seg sier hun til Elki: «Jeg hadde en drøm om deg, Elki. Jeg drømte at du en dag kommer til å ta mitt liv. Blander du meg med vinterhekser?» Elki blir veldig satt ut og skeptisk, men svarer at hun har nok litt problemer på grunn av bakgrunnen sin, siden klanen hennes har kjempet mot vinterhekser i mange generasjoner. Idith spør «Men om du fikk sjansen?» Elki svarer nølende at «Det kommer an på hva du gjør før det.» Idith sier plutselig «Fonnogh vil se meg?» – Uten at Elki har sagt noe om det. Hun blir stressa for at Idith kan lese tankene hennes, tenker «Ja». Idith sier «La oss gå.» Elki tenker «Kan du lese tankene mine?» Idith kommer bort og legger hånden på skulderen hennes, sier «Du har ingenting å bekymre deg for.» Elki svarer «Ikke du heller.»
Elki og Idith kommer til Fonnogh og oss andre. Jeg sier at som jeg sa forrige gang vi var her så er Hellgrim en skelm. Fonnogh vil vite hvorfor Idith ikke har fortalt ham dette før. Hun svarer at timingen ikke har vært riktig. Han reagerer kraftig på dette, han har sendt dattera si med ham til The First World. Jeg skyter inn at det ikke er så lenge siden jeg har fortalt det. (Men det slår meg etterpå at det er mulig at hun visste dette før jeg sa det, selv om det ikke virket sånn.) Fonnogh mener først at skelm må utryddes så fort som mulig. Jeg protesterer litt på det, foreløpig er han jo nyttig for oss, han er fortsatt på Fonnoghs side. Men han må vokte seg, passe på hvilken påvirkning Hellgrim får ha, siden skelm prøver å rekruttere flere menn til å bli skelm. Idith sier seg enig, at det er klokt å holde ham på vår side enn så lenge. Og hun går bort og tar Fonnogh på nakken, merkelig intimt og malplassert, det virker nesten som om hun overtaler ham på magisk vis. Han gjentar det hun sier nesten ordrett. Elki er VELDIG SKEPTISK, jeg har ikke sett det blikket på henne før. Men vi blir enige om at Hellgrim får vente, nå må vi hvile.
Når vi er alene forteller Elki hva som skjedde i teltet hos Idith før de kom til oss. Jeg prøver å tenke etter om jeg vet noen måter lese tanker på magisk vis. Det må jo i så fall være en form for Divination spell eller noe sånt. De andre husker at hun kommuniserte med Siða via et speil da hun fikk henne til å helle forbannelseseliksiren i Berren Hellirinns drikke. Luna reiser seg, hun vil gå og snakke med Idith. Siða var bestevenninnen hennes, hun trenger svar. Elki og jeg vil bli med for å passe på utenfor, vi tør ikke ta sjansen på at hun skal gå helt alene. Men vi blir alle med Shiara til Evan først, hun må snakke med ham etter det som skjedde med faren deres.
Vi andre holder en respektfull avstand. Evan er omgitt av gutta sine (bro love <3). Han stirrer inn i flammene, men blikket er langt borte. Så fort han får øye på Shiara reiser han seg og gir henne en klem. De snakker om det som skjedde, Evan forteller at faren egentlig hadde lovet at han ikke skulle gjøre noe, at Evan ikke hadde noe å bekymre seg for. De er enige om at han ikke hadde vært seg selv på lenge, tatt mange dumme valg. Shiara sier hun så hva Evan holdt på å gjøre da det skjedde. Ber ham vær så snill ikke å bli som faren, det hadde ikke nyttet. Evan sier han vet hva faren sa mot slutten, men han vil ha Shiara tilbake i familien. Sier «Vil du komme tilbake?» Når hun nøler, legger han til «Tenk på det, i hvert fall.» Shiara sier hun nok alltid har vært en RydingsWord (kontra en RydingSword, det er visst en skillelinje mellom kvinnene/de lærde i familien, og mennene/krigerne.) Hun sier hun kan komme tilbake, men da er det hun som er lederen, da er de RydingsWord. De klemmer, han aksepterer det. Baxter spør dem om de har en historie de vil dele om faren. Shiara forteller om etter at faren ble forbannet med The Curse of Frost etter at han drepte linnormen, da de dro til Sarenrays flamme for å varme seg. Det var slik hun fant sin gud. Evan forteller om da han hørte om linnormen som hadde rasert en landsby. Det var ikke en stor, legendarisk linnorm. Det var siste gang Evan så faren slik han pleide å være.
Vi drar til Idith etterpå. Vi andre henger utenfor, Luna spør gjennom teltduken om Idith er oppe. Idith sier kom inn, hun har tatt av seg armoren. Luna sier hun har mange spørsmål. Idith svarer at om Luna er bekymret for at hun skal gå imot hennes far så har hun ingenting å bekymre seg for. (Dette er suspekt! «Din far» kan jo forstås på to måter, hva om hun mente hennes blodsfar?!) Luna lurer på hva Idith leste i Åkki tanker da han møtte Åkki utenfor byen. Idith går bort til en boks og tar fram masse bein, kaster dem på et bord, og begynner å tyde dem. Luna ber om å få komme nærmere. Idith forteller at Fonnogh har en dyp sorg rundt sin bror, en skyldfølelse han har båret på veldig lenge. Åkki, derimot, er sint og redd, men han drives av en hevngjerrighet mot Fonnogh. Det er derfor han vil ha Luna, derfor han vil ha hoffet. Luna spør hva hun ser av utfallet for byen i morgen. Idith kaster på nytt, og sier «Det blir bror mot bror.» Hun ser bare én stå igjen, men om det er Fonnogh eller Åkki, det kan hun ikke si. Hun kan ikke svare på Lunas spørsmål. Luna forteller at vi var nede i katakombene, men vi fikk ikke hentet levningene etter Siða. Men hun skal gjøre det, Siða var som en søster for henne, og som en datter for Idith. Idith spør om hun ble trist av Siðas død. Luna blir litt satt ut, svarer bare «Ble ikke du?» Idith svarer «Jeg tror vår tid er over.» Berrum Berrum kommer bort, knaskende på en gulrot, og sier mellom hvert tygg «Når Idith sier du må gå så må du gå. Når hu først har bestemt seg så er det sånn det blir.» Luna blir enda mer skeptisk til Idith etter dette. Hun kommer ut, og vi går og legger oss.

Når vi står opp tidlig neste morgen vil Baxter spørre Idith om hun har funnet ut noe mer om matrjosjkaen. Vi går sammen til teltet hennes. Gorg sover søtt utenfor, snorker og drømmer om Skinny. Baxter går ikke inn i teltet, står bare i åpningen. Han spør om hun vet om noen veier inn til byen, utenom de vanlige. Idith sier «Du er veldig utydelig, kan du ikke komme inn i teltet.» Baxter svarer «Hvordan kan jeg være tydeligere? Noe utypisk, en smuglervei, eller noe magisk?» Idith svarer at det spørs hvor man befinner seg i byen når man skal forlate den. Baxter sier «Men vi vil inn». «Lang kappe og lav profil.» Så spør han «Fant du ut noe mer om den dukka?» «Hvilken dukke?» «Den dukka du fikk av Siða. Matrjosjkaen.» Idith kommer mot ham, stopper ham. «Hva vet DU om denne dukka?» Elki ser etter om det er noen illusjon over Idith, men det er det ikke så vidt hun kan se. Men huden hennes henger litt, hun ser eldre ut enn hun gjorde i går. Kan hun være en hag?! Baxter svarer «Bare det du har fortalt oss.» Idith sier at dukken fortsatt er trygg hos henne, langt utenfor hans verre intensjoner. «Du svarte ikke på spørsmålet mitt, om du har lært noe nytt.» Hun svarer bare at den har en magi, en tilknytning til Irrisen og Vasilisa. Farlig ting. Det var lurt at vi ga den til henne. Baxter sier at han er usikker på det. Oppførselen hennes har endret seg. Tidligere har hun svart på slike spørsmål, nå er hun mindre hjelpsom. «Mindre hjelpsom, hvorfor det.» Hun legger til, «Krigen har påvirket meg på flere måter.» Hun er redd for at Fonnogh taper. Hun tror Hellirinn uten Fonnogh er en by hun ikke kan dra tilbake til. Berren må forsvinne, hun tror Åkki også må forsvinne – hun tror han vil ha en annen heks ved sin side, at det vil være Vasilisa. Beklager at hun ikke kan fortelle om noen annen vei inn – Siða var hennes vei inn, hadde hun hatt en annen vei så hadde hun vært i byen oftere. Baxter sier at han ser for seg at hun som heks har flere informanter. Han vet hun snakket med Siða i speilet. Hvem snakket hun med i speilet sist? Idith måler ham med blikket. Sier «Mitt inntrykk er at dere har mange mektige fiender. Åkki. Askur. Hellgrim. Jeg er ikke så sikker på at du vil gjøre listen lengre. Det er best at du lar meg gjøre det jeg gjør, så får dere gjøre det dere gjør.» Berrum Berrum dytter i Baxters ankel. «Ey, hva er det du gjør, du vil ikke ha beef med henne? Hu blir dritsur!» Baxter sier til Idith «Vil du jeg skal lukke teltet, eller skal det være åpent?» Lukker etter seg og sier «Vi ses.» Hun sier «Jess, vi gjør.» Kleint. Vi går.
Elki lurer på om det er noe som kan gjøre at Idith kan holde seg ung, som hun nå ikke har tilgang på. Jeg tenker etter. Jeg vet at blood hags ikke er så godt likt blant andre hags, fordi de er så utspekulerte og går bak ryggen til folk. The Blood Works i Zelen er også en typisk blood hag-greie. Idith er jo åpenbart veldig utspekulert. Og hva om matrjosjkaen lar Vasilisa komme gjennom og besette eller kontrollere den som har den? Luna spør om Idith kanskje egentlig er Siðas blood hag-mor. Faen så ironisk det hadde vært, i så fall.
Luna sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter disse samtalene med Idith. Hun går tilbake til teltet hennes, alene denne gangen, og spør, «Idith, da Siða og jeg møtte deg for å gi deg dukka, la du den der dere avtalte?» «Siða vet hvor jeg la den, hvis det er det du spør om.» Luna takker henne. «Hvorfor spør du? Skal dere ta den tilbake? Det hadde ikke vært lurt.» Luna kommer tilbake og forteller hva hun fant ut. Dette er ikke den ekte Idith! Hun møtte dem aldri for å ta imot dukka, de sendte den til henne med Siðas ravnefamiliar. Dette er krise. Vi burde egentlig dra til Idiths hytte og finne ut sikkert om dette er Idith eller ikke, og kanskje finne dukka (og eventuelt den virkelige Idith, kanskje hun er fanget der?). Luna har fortsatt visittkortet som skal gi trygg passasje gjennom skogen. Men kan vi prioritere dette, nå som hele byen står på spill?
Elki bestemmer seg for å prøve å spørre ut Gorg. Hun finner ham ved elva, og spør ham hvor lenge han har vært i leiren. Hvor mange kvelder? Gorg svarer at det er minst en hånd eller to. Gorg bar Idith fra skumle skogen. Elki spør om Idith er som hun pleier. Gorg sier hun er sur, mer sur enn vanlig. Mye fordi Gorg prøver å spise Skinny, og hans viktigste jobb er å ikke spise Skinny, og å passe på området. Idith slo Gorg fordi han prøvde å spise Skinnny. Hun blir også sur for at han glemmer poteter. Elki finner ut at han kan veien tilbake til hytta. Det er udøde i skogen, Hellgrims menn vandrer der inne. Elki spør om Idith ble lei seg da Siða ikke kom tilbake. Det ble hun, de gråt sammen, gråt mye. Sist Idith gråt var i skogen, i hytta. Det var veldig trist, Skinny ble også trist. Elki tolker dette som at Idith visste at Siða var død før vi fortalte det. (Hadde hun Witch’s Ward på Siða? Fulgte hun med på henne, kjente Idith det da hun døde?) Elki spør om Idith vet hva Gorg tenker når hun er nær. Gorg svarer ja, og at hun også vet det når han går langt inn i skogen og roper at han skal spise Skinny. Hun er fem ganger smartere enn Gorg. Idith vil flytte hjem, til Hellirinn. Hun bor ikke fint i skogen, dårlig selskap. Han vet ikke hvor i byen hun bodde. Siða bodde i Ravnetårnet, han har ikke hørt noe om at Idith gjorde det. Elki begynner å prøve å lære Gorg å kaste flyndre med stein, og fokuserer tankene på steinkasting i tilfelle Idith kan lese tankene deres, eller når hun er nær Gorg igjen. Hun holder på en stund etter å ha fått svar på det hun trengte, for sikkerhets skyld, før hun kommer tilbake til oss.
Vi har to valg nå: Enten snike oss inn i byen og fjerne gasstønnene, og forhåpentligvis få ut Dimitri; eller å dra til Idiths hytte og finne ut om det virkelig var henne vi hadde snakket med i leiren. Uansett ønsker Fonnogh at Luna skal være med når han møter Okki, så hun får muligheten til å si det hun vil si før det kanskje er for sent.

Written by Đwen