Dette var tiden før erobringen av Hemhol, og samlingen av riket.
Det er usikkert nøyaktig hvor Sarum ble født, men antagelig i enten Dortek eller Lome. Vi vet lite om hans oppvekst, men vi vet at Svarborg hadde en rimelig hardt regime. Det er derfor ikke utenkelig at han tidlig lærte å stjele og drepe for å overleve. I tillegg finnes det flere sagn om hans trolldomsevner. Det er derfor tenkelig at han tidlig hadde kontakt med magiske kretser.
En allianse av lokale militser fra Dortek og Lome inntar Rove og Skalpe og jager soldatene der i fra. Deretter beleirer og brenner de festningen Svarborg.
Mesteparten av landsbyene og de nomadiske stammene blir angrepet og plyndret. Styrkene fra Dortek unngår stadig soldatene som blir sendt ut fra Giptagudr. Styrkene fra Lome, ledet av Sarum, kommer ved noen tilfeller i åpen konfrontasjon med soldater fra Hemhol og Grarvotr. Han vinner stadig oftere, og Hemhol begynner å miste grepet om Öfthithir.
Den svært religiøse befolkningen i Pótir hyller opprørstyrkene fra Dortek og Lome som sine nye herskere. De ønsker å hylle dem ved å ofre til gudene. Sarum foreslår å ofre fangene fra Svarborg. 68 mennesker buksjæres og spiddes i løpet av en natt. Sarum foretar flere av ofringene selv. Han hylles som landsbyens øversteprest.
Styrkene fra Dortek plyndrer landsbyen, og stenger innbyggerne inne i et hus som de deretter brenner ned. Sarum hadde sagt at lederen for Dortek ikke skulle gjøre dette, men denne lederen hadde enda ikke godtatt Sarums tittel som høvdingherre, og gjorde som han ville. Sarums styrker ankom Hov mens Dorteks styrker fortsatt var der. Alle soldatene overgav seg idet Sarum ankom, da de trodde de hadde gjort dette på hans befaling. Lederen med sine nærmeste ble levende begravd i asken fra det nedbrente huset. Sarum var nå den suverene høvdingen over alle landsbyer og styrker nord for Pótir.
Herren i Grarvotr utfordrer Sarum personlig til holmgang. Etterkommerne til taperen skal sverge troskap til vinneren for alltid i en hellig ed. Sarum vinner. Herrens sønn, Yrjóla, sverger evig troskap til Sarum og tilbyr ham full militær støtte.
Styrket av soldatene fra Grarvotr marsjerer Sarum mot Giptagudr. De starter en beleiring. Hemhol sender en styrke for å bryte beleiringen, men av ukjente årsaker forvinner hele hærstyrken sporløst i fjellet. Giptagudr faller. Nå er det bare Hemhol som hindrer totalt herredømme over Öfthithir.
Etter å ha samlet en enorm hær fra hele nord ved Svarborg, marsjerer Sarum mot Hemhol. Med ham marsjerer Yrjóla og Galtung. Under beleiringen blir Sarum truffet av et spyd. Da de senere inntar byen, dreper han kongen med det samme spydet, og setter hodet hans på spydet utenfor bymuren. Han får laget en krone av kongens ribben, og en kappe av huden til kongen og hans hærførere. Ikledd dette erklæres han som Gudenes Øversteprest av sjamanene fra Pótir. Yrjóla og Galtung fornyer sin troskap idet de smører sitt eget blod på Sarums sverd, og gir ham tittelen Fjellets Svøpe. Stammene fra nord kaller ham Stridesføderen, Den Som Føder Strid. Inspirert av dette erklærer Sarum seg selv konge, ikke bare over Hemhol og Öfthithir, men alt som kan vinnes i strid. Stammenes kallenavn på de doshiske fjellbyene var "Måothre" (Den bergsikrede), og dette blir Sarums navn på hans nyetablerte rike.
Dette var tiden etter erobringen av Hemhol, når Sarum hadde erobret byen, og kronet seg selv til konge over hans nye rike, Moodr.
Det nyetablerte riket plages av stadige raid fra Doshiske stammer fra sørfjellene. I tillegg kommer det stadige trusler fra Afglador, riket som strakte seg fra Vistir, via Jarnhei og helt ned til Doshbal. Hemhol hadde vært et lén under Afglador, og nå krevde de skattebetalinger og trosskap. Til slutt erklærer Sarum krig.
Sarum forsøker å angripe Afgladors utposter i Jarnhei. Med bedre trening og bedre utstyr går Afgladors styrker seirende ut.
Sarums styrker møter hæren fra Doshbal. De sloss både i og utenfor skogen. Det er her Sarum får sitt første møte med Volvene. En kriger, Markar, gjør seg bemerket av Sarum idet han er omringet av doshiske krigere, og likevel kjemper seg ut. Senere i samme slag fanger han et spyd i luften som er på vei mot Sarum, og kaster det tilbake mot fienden. Han tas opp i Sarums personlige livgarde og behandles heretter som en sønn Sarum. Sarums styrker holder på å tape slapet. Sarum søker hjelp hos Volvene, som gir ham sin velsignelse. Mot alle odds presser de Doshbals styrker på flukt.
Yrjóla og Markar sendes ut for å innta fjellbyen Doshbal. Da de skal krysse elven Gulla blir de møtt av styrker fra Jarnhei, Gulgard og Vilmork. De har lært fra slagene ved Volvskog og Jarnhei og begår ikke de samme feilene. Markar utviser også stor taktisk list. De beseirer den overlegne styrken, og presser dem ned i elven. Mange drukner, og resten flykter.
Etter å ha overvintret i den nyetablerte leiren Höigkrigr, setter Yrjóla og Markar ut mot Doshbal. De har fått forsterkninger og forsyninger fra Hemhol, og har alliert seg med lokale jegere som viser dem de beste stiene gjennom fjellet. Doshbal er ikke bygget for en beleiring, og har få krigere etter slaget ved Volvskog. Byen faller raskt.
Sarum har etablert utposter vest for Jarnhei for å hindre angrep fra øst. Nå angriper Afglador disse utpostene, og de brennes. Sarums styrker må trekke seg tilbake.
To år med pest og hungersnød har hindret Afglador fra å ekspandere vestover. Måothre har derimot ikke vært rammet av pest. Sarum er derimot lei av strevet med Jarnhei, og bestemmer at hele området skal brennes til grunnen. Han deler den enorme hæren sin i fire, ledet av seg selv, Markar, Yrjóla og Galtung, slik at Afglador ikke vet hvor de skal prioritere hæren sin. Metodisk brenner de alle nomadeleirer, landsbyer, tingsteder, ofringsteder og utposter. Afgladors styrker forsøker å reagere på alt samtidig, og hæren deles i så mange deler at hver trefning blir en overlegen seier for Måothre. Mange av Afgladors styrker som ikke har lokal tilknytning skifter side. De gjenværende må trekke seg østover. Det blir gjort mindre forsøk på å ta Jarnhei tilbake, men uten hell. Krigen mellom Afglador og Måothre er over.
Flere av Sarums sønner og døtre dreper hverandre på slottet i Hemhol.
En av de overlevende fra den blodige natten i Hemhol lar seg krone til hersker. Han dør i samme øyeblikk som kronen treffer hodet hans, av ukjente grunner.
Markar henretter sine søsken på seiersplassen i Hemhol. Han får tilnavnet Eraginnon av Sarums prester, og blir pekt ut som Sarums utvalgte.
Markar beleirer festningen Doshbal, og henretter Shum og Brinda. Han krones til konge på stedet.
Det som kjennetegnet Eraginnondynastiet var spesielt Gangbal-ritualet, hvor etterkommerene av den avdøde kongen må sloss eller krige til bare én står igjen. Denne personen er den eneste verdige kongen av Moodr i følge Sarumskulten.
Krigen avsluttes da den Kandoshiske krigerhøvdingen Itirhit inntar festningen i Hemhol og tar Kong Birdar til fange.
Den siste Eraginnon-kongen henrettes i borgen Höigkrigr sammen med sine tre koner og alle sine 16 barn. Det ryktes at et barn kom seg unna.
Comments